Halvardmo og Mælen er ett av de områda i bygda som har flest gravhauger og gravfelt. Trolig har stedet hatt en senterfunksjon allerede fra jernalderen. Med sin strategiske plassering ved overgangen mellom elv og fjord fikk stedet en viktig funksjon som handelssenter i Namdalen gjennom flere århundrer. Fra et vidstrakt område møttes folk på Overhaldsmarkedet eller Mælamartnan, helt opp til begynnelsen av 1900-tallet. På flata nedenfor gården var martnasplassen, der det i sin tid var som en liten by med ei Øvergate og ei Nergate.

Gården Halvardmo var allerede før 1500 delt i 2 bruk; Øvre Halvardmo (28/1) og Nedre Halvardmo, som nå kalles Mælen. Gården har gjennom tida hatt mange forskjellige eiere og vært gjennom salg, delinger og sammenslåinger. Den var først bondegods, så eid av godseiere, embedsmenn og offiserer, før den igjen ble bøndenes odelsgård. Gjennom store deler av 1700-tallet eide Abel Meyer og hennes 2. mann begge gårdene, i tillegg til to sagbruk og flere andre store eiendommer rundt om i Namdalen. Madam Meyer overdro gården Øvre Halvardmo til kaptein Mathias Lund i 1767. Han kjøpte også halvparten av Halvardmo nedre på auksjon etter Abel Meyer i 1788. Lundslekta hadde gården til 1899, da den ble solgt på nytt.

Siden skiftet gården eiere flere ganger fram til 1931, da far til dagens eier (i 2003) kjøpte Halvardmo 28/1. I dag produseres det melk og korn på gården.

Den gamle hovedlåna på gården er revet og flytta til Namdalsmuseet, der den i dag blir brukt både som kontorlokale og til diverse museumsaktiviteter. En stor jordkjeller er anslått å være fra først på 1800-tallet. Den er murt av naturstein med hvelvtak, der det var lagt never og torv over. Kjelleren har vært brukt til potetlager til for noen få år siden. Poteten ble reint ned gjenom ei luke fra taket. Potetrenna og den gamle døra er bevart, i likhet med den gamle, fint murte steinmuren i vegger og tak.

Ellers er jordjelleren oppussa i seinere tid. Det er lagt nytt tregolv og installert strøm, og rommet blir brukt som møterom i forbindelse med ulike arrangement og sammenkomster. Eierne er blant anna medlemmer i Hagelaget, som har hatt samling her. På gressbakken over hele hvelvtaket er det planta blomster, som det også er i de mange bed rundt om i gårdstunet for øvrig.

Det er ukjent hvor gammelt steinfjøset er. Gerhard Schøning skrev om steinfjøs i området etter sin gjennomreise i 1774. Bygging av slike fjøs ble ikke vanlig i Trøndelag før først på 1800-tallet, men de største gårdene var trolig først ute med nye byggeskikker. De hadde også hadde best anledning til å skaffe håndverkere og arbeidsfolk som trengtes.

Over den gamle fjøsmuren var det bygd låve i treverk, som ble ødelagt av brann 2 ganger på 1920-tallet. Nytt låvebygg ble bygd over steinmuren, men dette ble igjen ødelagt av storstormen på 1970-tallet. Siden er låven gjenoppbygd over bare en del av steinfjøset.

Steinmuren er bevart, og det er bygd nytt fjøsrom innenfor muren.