Tipp-tipp-oldefar til dagens eier (2003), Magnus Pettersen Engesvik kjøpte ene halvpart av Øyesvold-gården, bnr.1, i 1855. Sønnen Albert, som seinere overtok gården, hadde i unge år gått i smedlære, og han drev som bygdesmed ved siden av gårdsbruket. Han bygde ei egen smie på gården, der han også tok i mot læregutter. Hans sønn igjen, Magnus A. kom tidlig med på arbeidet i smia, og han hadde spesielt godt lag med trearbeide. Ei ny og større smie ble bygd rundt 1905, der det også var innreda snekkerverksted. I den nye smia ble det først og fremst produsert kjøretøy som sleder og vogner. Først på 1900-tallet kom sparkstøttingen i bruk, og dette ble et populært produkt fra Øyesvold-verkstedet. Det ble også laga ski der, først av ask og bjørk – seinere av hickory. Etter hvert som mekaniseringa av jordbruket kom i gang, ble det et større behov for maskiner. Under første verdenskrig ble snekkerverkstedet og smia flytta til et nytt tilbygg på den gamle sommerstua/eldhuset i gårdstunet. Eldhuset ble trolig også påbygd med en etasje i høyden på samme tid.

Fra den tida begynte bygdasmia og snekkerverkstedet på Øyesvold å bli en av de første industribedrifter i Overhalla, med navnet M.A. Øiesvold Maskinverksted. Det ble anskaffa en jerndreiebenk, og produksjon av kappsagspindler og sagbenkruller kom i gang, seinere også treskeverk. Med utgangspunkt i en svensk gjødselspreder tegna M. A. en norsk variant, som fikk navnet "Nauma" og det var denne gjødselsprederen som ble det viktigste produktet fra fabrikken. Etter at det ble elektrisk kraftforsyning til verkstedet i 1923, ble det omlegginger med utvidelse av lokalene og større redskaper. I en periode fra 1920 og utover ble det også levert bilplatter med førerhus for Ford lastebilchassis. Varene ble kjørt med hest til Namsos, og med båt videre derfra. Etter at jernbanen var kommet til Grong i 1929, ble varene frakta oppover dit.

Da bygginga av Namdalsbanen kom i gang, så M.A. Øiesvold de mulighetene som bød seg gjennom å få en mer lettvint varetransport – og nye fabrikklokaler ble bygd ved jernbanelinja og Øyesvold stasjon i 1930.

Mer arbeidsfolk måtte til etter hvert som bedrifta vokste. Arbeidsstokken på Øyesvold Maskinfabrikk var opp til 35 mann mens produksjonen var på det høyeste, fra rundt 1950 til midten av 1970-tallet.

Rundt den gamle slektsgården, fabrikken og jernbanestasjonen vokste det fram et tettsted med boligbebyggelse.

Verkstedet i gårdstunet ble omgjort til utleiebolig med hybler for arbeidsfolket i 1945, seinere ble det innredet leilighet i bygninga. Leiligheta brukes i dag som kårbolig av bestemor til dagens eier.

Alderen på den eldste delen av bygninga; eldhuset/sommerstua, er ukjent – men den er eldre enn hovedbygninga fra 1845. Den gamle gruva med bakerovnen er bevart, liksom vegger, dører og interiør. Eldhuset ble brukt både til baking og klesvask, og som oppholdsrom og spisested sommers tid når hovedbygninga ble vaska eller oppussa. Det blir oppbevart gammelt husgeråd fra gården i eldhuset nå.

Stabburet antas å være fra samme tid som eldhuset. Hovedbygninga er ei trønderlån. Opprinnelig var det tre innganger med verandaoverbygg inn mot gårdstunet. Den ene av disse er fjernet, men utskjæringer fra det gamle verandabygget ble brukt på et nytt verandabygg på eldhuset. Fjøset fra 1910 er påbygd i flere omganger. Deler av den gamle fjøskassen som er murt av hogd naturstein, er bevart.

Det blir produsert korn, kjøtt og settepoteter på gården i dag, og salg av laksefiske er en del av driftsgrunnlaget.