Navnet Skei er et mye brukt gammelt gårdsnavn, som skal ha sin opprinnelse i at stedet har vært brukt som bane for kappløp eller riding. Tidligere var det mange gravhauger i området ved Skei, noe som tyder på at gården har vært bosatt fra jernalderen. En del av gården tilhørte erkebispesete en periode. Seinere var en halvpart "Krongods" og den andre halvpart lå under Ranem kirke. Denne delen ble tidlig utlagt som klokkergård, og fungerte som det fram til først på 1700-tallet. I 1728 ble det Overhaldske kirkegods oppkjøpt av private, og ble etter hvert en av Abel Meyers mange eiendommer i Namdalen. Gården ble igjen solgt til Sorenskriveren i Namdalen i 1778, og sorenskriverkontoret var, med unntak av en periode på 6 år, på Skei til 1812. Gården ble drevet som ett bruk i den perioden. I 1812 ble gården solgt til to nye eiere, og delt i to bruk fra 1819. I dag er det tre bruk, der gårdstuna ligger plassert på rekke etter hverandre med bnr.1 lengst øst, bnr. 3 i midten og bnr. 2 lengst vest.

Gården har vært i slektas eie fra 1812, og dagens eiere (i 2003) overtok i 1992. Drifta på gården er gris-, korn- og jordbærproduksjon, og salg av laksefiske.

Av gamle bygninger på bnr. 2 er det bare stabburet som står nå. Alderen på buret er ukjent, men det er trolig bygd i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.

Under siste verdenskrig hadde tyskerne en transportavdeling med forlegning på Skei. Tyskerne overtok gården, og sjølfolket måtte flytte på kåret. Flere bygninger ble reist, deriblant en stor garasje, verksted og ei kantine, trolig med mannskapsrom. Transportavdelinga hadde med seg sanitetsfolk, og trolig også sykebiler. Sykehuset var på Husmorskolen.

Garasjen var opprinnelig dobbelt så lang som den er nå. Etter krigen ble halvparten av bygninga solgt til Øyesvold og gjennoppbygd som fabrikklokaler der. Den andre halvparten står fortsatt omtrent som den ble bygd, og brukes i dag som vognbu og korntørke på gården.