Himo er nevnt i skriftlige kilder første gang i "Tiendepengeskatten" fra 1521, og da var det allerede tre brukere her.

Bruk nr. 5 og 6 var to like store gårder som ble slått sammen til ett bruk rundt 1850.

På Himo er det registrert flere gravhauger, noe som tyder på at dette har vært et jordbruksområde fra jernalderen.

På bruksnummer 50/5 var det to store gravhauger, og den ene av disse ligger i sørvestre hjørne av dagens gårdstun.

I denne haugen er det en gang i tida gravd ut og murt en jordkjeller, og over er det bygd et lite kjellerhus.

Når jordkjelleren ble utgravd, og om kjellerhuset ble bygd på samme tid eller er satt opp seinere, er ukjent. I det støpte golvet i kjellerhuset er det brukt jernbaneskinner som armering, så dette er i hvert fall gjort i seinere tid. Jordkjelleren ble brukt som potetkjeller. I steinmuren under dørstokken er det murt ei renne; strupin, ned til kjellerommet, der poteten ble sendt ned. Jordkjelleren går djupt ned i haugen.

Dagens eier (i 2003) overtok bruket i 1977. Da besto det gamle firkanttunet av et gammelt våningshus, driftsbygning, sommerstue, vognbu og to stabbur. Av disse husa er det bare bura som er igjen, for øvrig er det nye bygninger i gårdstunet nå. Det ene buret er lafta med sinknov. Denne lafteformen er kjent fra andre halvdel av 1700-tallet, men ble vanlig først på 1800-tallet. Det er ingen takutstikk på tverrveggene på stabbura; vindskiene er spikra rett på novkassene. Slik var det også på det gamle våningshuset og på andre gamle bygninger i nærområdet, så dette har trolig vært en lokal byggeskikk.