I Grandaunet har det fra gammelt av vært flere husmannsplasser. I Grandaunfossen hadde gårdene sagbruk fra 1865 til 1941. Det ble vesentlig brukt av folk fra grenda. Tidligere var det kvernbruk i elva til bruk for oppsitterne. Martin Helbostad var den siste husmannen på Grandaunmoen. Han og kona Gjerta var husmannsfolk til 1903, da de kjøpte plassen. Tre døtre dreiv bruket fram til ca. 1965. På Grandaunmoen har det vært dyrka lin fra gammelt av, og linverktøy av alle slag er oppbevart. Når det var skogsdrift i Stordalen, var det på Grandaunmoen folk og hester hadde tilhold. Det kunne bo opp til 10 mann her da. Når det var fløyting i elva, var det bestandig noen som bodde her. De tre døtrene var til stede med fløyterhaker for å redde ved, som det kunne bli en god del av når det gikk damvatn og tømmer i fossen. Da gikk det hardt for seg. De tre kvinnene hadde i tillegg til gården heime, mye arbeid borte. De var setertauser, skogakokker, flatbrødbakersker eller gjorde anna arbeid. Den kraftigste av søstrene var "slåttekar" og alt tungarbeidet falt på henne når hun var heime. Ei av de andre ble tusslabbmaker på sine eldre dager. Fra Grandaunmoen tok det en hel dag å komme til handelsmannen. Når de gikk heim bar de tunge bører på ryggen.

Bygningene er fra ca. 1900. Ei gammmel vedbu og et sommerfjøs er borte. Tidlig på 1990-tallet starta dagens eier (i 2003) et omfattende restaureringsarbeid for å ta vare på de bygningene som fortsatt stod; husmannsstua, fjøset og et kjellerhus.

Rundt omkring gårdstunet er det også reist en skigard etter gammel modell, og husmannsplassen er gjenskapt slik den var opprinnelig. Plassen brukes i dag som kultuminne i forbindelse med forskjellige aktiviteter, og tunet er åpent for publikum.