Sellæg er en gammel gård, noe mange gravhauger i området viser. Gårdstunet lå opprinnelig lenger nede ved Namsen, men på grunn av stadige farer for leirras, ble nye gårdstun bygd opp lenger oppe i terrenget. Gjennom tidene har gården Sellæg vært delt opp i flere bruk, som siden igjen er slått sammen, slik at det i dag er to bruk. På bnr. 1 har gården vært i slektas eie i fra slutten av 1600-tallet.

På 17-og 1800-tallet var det flere eiere på Sellæg som gjorde seg bemerket i samfunnsliv, handels- og næringsliv. På 1700-tallet var blant andre Daniel "Glasmager" eier på Sellæg, han dreiv med glassproduksjon. Gjennom flere generasjoner var bøndene herfra også engasjert i sagbruksvirksomheta på Opdalssagen. Johan Sellæg, som overtok gården i 1847, var en foregangsmann på mange områder. Han fikk i stand den første folkeboksamlingen i Overhalla. I sine unge år hadde han vært jekteskipper, og stod for frakting av varer mellom Bergen, Trondheim og Overhalla, og han var medeier i Hortaværet i Leka. På Sellæg hadde han mange håndverkere i arbeid, særlig tønnearbeidere og blikkenslagere. Også folk på bygda arbeidet med tønneproduksjon, som han kjøpte opp og solgte til Nord-Norge, der han kjøpte opp fisk og sild og hadde med på tilbaketuren.

Johan Sellæg fikk også i gang den første Sparebanken i Overhalla, og Namdalens første meieri; "Hopbakken meieri," kom i drift i 1879 etter initiativ fra ham. Det har også vært landhandel på Sellæg, og i samme bygninga var det skolelokaler. Dette var trolig samme huset som i sin tid skal ha vært oppført som kårbolig for Abel Meyer på Halvardmo, og som seinere var flytta til Sellæg. Dette huset ble revet og gjenreist på nytt i 1924; på Brona ved Ranemsletta, der det fortsatt står. Alle bygningene fra dette gårdstunet på Sellæg er borte nå.

Under en brann på gården i 1942, gikk driftsbygninga tapt, men stuelåna, stabbura, saga og smia berga.

Alderen på stuelåna er litt usikker. I noen papirer står det 1897, men årstallet 1910 har også vært nevnt som byggeår. Bura er bygd rundt 1935. Særlig det ene buret tyder på at det kan være gjenoppbygd fra et eldre bur ; lafteteknikken med sinknov hadde stor utbredelse på 1800-tallet.

Alderen på smia er ukjent, men det er et gammelt hus. Den skal først ha vært bygd som hytte for bygdas lensmann, og den stod da inne ved Ålvatnet på Sørsida. Merker på tømmeret viser at smia har vært revet og flyttet – muligens flere ganger. På Sellæg ble den plassert et godt stykke unna den øvrige gårdsbebyggelsen – slik det var vanlig på grunn av brannfaren. Den siste som dreiv med smedjearbeid her var faren til dagens eier (i 2003), og han holdt på til opp mot 1990-tallet. Mye av smedjeutsyret, som essa og andre redskaper, er tatt vare på og oppbevares i smia. Ei gammel is-saks og ei bjønnfelle er trolig noen av produktene som har vært laget i smia.

Dagens eier (i 2003) arbeider på Nordsjøen, og driver gården ved siden av.

Sellæg har dyrkajorda si helt ned mot elva på begge sider av Namsen, noe som gjør at gården også har strandretter på begge sider. Driftsgrunnlaget i dag er salg av laksefiske og produksjon av gress, korn og noe skog.